Hun gråt og gråt
Vonde følelser var der
De gikk ikke bort
Måtte bli kvitt dem
Hun var redd
Men gjorde det likevel
Det ble bedre etterpå
Tok kniven frem
Blodet sildret
Smertene kom
En annen smerte
En bedre smerte
Trodde hun
Tankene forsvant
Følelsene forsvant
Men for en kort stund
Ikke for alltid
Så mange merker
Så mange arr
Etter alle følelsene
Som en gang forsvant
Forsvant for en stund
Men tilbake kom
Dette var slik
Arrene kom
Viss du kjente deg igjen i dette her, snakk me nogen. Sjølskading e noge drid, å d kan hjelpa å snakka me nogen, venna, familie et elle aent. Men d e kje allti di forstår dei helle.. men snakk me nogen...d kan hjelpa deg
17 kommentarer:
Utruligt bra dikt Ingrid! Du e så flinke!! Trur nesten eg vil sei at dette e d besta eg har lest av deg!
hanne: d e et sterkt dikt.. men d e viktigt..
heidi: de så handle om noge viktigt e ofte de beste
ja, d e utrolig viktig!
D må gjenspeila følelsane i situasjonen så dikte beskrive!
har du sgreve d sjøl? d va veldi bra! og så vikti... bra du skrive om d!
hanne: Hvem skal du snakke med? Du ser på deg selv som en belastning på familien din, på vennene dine, på kollegaene dine....
Hvem går du til da? En psykolog? Neppe. Hvem går til en fyr som tar seg betalt for å prate med deg, eller la deg prate, når de er i den situasjonen. Det fungerer ikke slik rett og slett.
Men spørsmålet du stiller om "Hvor er vennene?" er nok noe av det viktigste. Det er lett å skjule noe slikt for familien sin, men det burde ikke være lett å skjule det for venner. Noen av oss hadde ikke problemer med å gjøre det heller, rett og slett pga dette med forskjellige masker, etter hvor man er.
Det eneste jeg trengte å vite var at vennene mine backet meg opp, selv om de ikke viste hva som pågikk. En lang kamp, men en kamp som endte opp i noe godt.
//Eddi
Eddi:
Eg sko nok ikje ha sakt noge, for eg he ikje egne erfaringa. Eg må bjunna å tenka meg merr om før eg skrive, d tar eg mg sjøl i alt for ofte..
Eg sletta kommentaren min, får eg he ikje peiling på kos d e å ver i enn sånnen situasjon...
Eg vett ikje kem enn kan snakka me vis eg ikje vil snakka me familien elle venna...
D e nok noge du må ordna me dg sjøl.
Eg he hatt problem sjøl så eg ikje følte at eg ikje sko plaga venner og familie me d.
Men eg kom ijønå d, på grunn av at vennane mine støtta meg å viste meg kjærlighet uden at eg hadde sakt noge om problemene mine!
Så d e viktig å visa t di enn bryr seg om, at enn bryr deg om di e der for di...
Bra at du dele dine erfaringa Eddi.
eddi: venna e som regel d besta å snakka me trur eg. men viss d e noge en slide me så e d vanskele å slutta. å d e då eg meine at en person kan ha godt av å snakka me en psykolog. for mange psykologa he gode kunnskaba om koss di kan og ska hjelpa folk. å grunnen t at eg vil varta psykolog e for å hjelpa folk. forresten om du va innom i delikatessen i helgå? va kje sikker på om d va deg, men eg smilte forde :D
hannah: jaddå he skreve d sjøl :)
Hanne: Det var ikke ment som noe angrep på deg forøvrig. Og meningene dine er det ingenting i veien med, selv om du kanskje ikke har den erfaringen med det. Det viktigste man kan gjøre i en slik situasjon, er jo faktisk å konfrontere noen med det. Men spørsmålet for mange blir "Hvem?". Derfor ender endel personer opp med å slite med det selv. Noen er sterke nok til det, mens andre ikke er like heldige.. Derfor er det viktig at vi bryr oss om vennene våre, at vi stiller spørsmål.
"Har du det bra?". Hvis svaret er "Ja", spør igjen. De kan tro at de sparer deg for noe, men vis at du ikke vil at de skal skåne deg. At du er der for dem.
Erfaringen jeg har tatt med meg er gullverdt for min del. Jeg gjennomskuer vennene mine temmelig enkelt, og jeg har også lært meg å lese folk bedre enn jeg gjorde. Noe som gjør at jeg kan være proaktiv, istedet for å vente på at noe skal skje.
Jeg var hos psykolog en gang, men aldri mer. Det er ikke for meg. Og det er ikke mange mennesker som går til psykolog av seg selv, de må ha noen som skyver dem dit.
Og ja Ingrid, jeg var i delikatessen. :o) Arbeidet hele helgen, så var skjeggete og sliten. Men nå har jeg fått sovet ut, og tilogmed barbert meg igjen! Fit for fight! :)
//Eddi
eddi: neste gong må du stikka innom å sei hei t meg :D
Eddi:
Tar d ikke som et angrep, men som en lærepenge for meg selv =)
Hanne: Godt :o)
Ingrid: Er ikke akkurat ofte jeg er innom, men skal huske på det :)
//Eddi
Min erfaring både som venn av en selvskader, og som selvskader:
Hun hadde vært bestevenninen min i 3 år, jeg visste alt om henne. Alt om hennes bakgrunn, familie og problem. ja, ALT! Jeg var den eneste hun har sagt alt til, den eneste hun har tatt imot hjelp fra..
Foreldrene hadde skilt lag, hun hadde store problem med astma, søsknene og faren drakk..
Hun ble med meg på misjonshuset. Først en gang, så en gang til. Etter noen måneder tok hun det store skrittet, hun ble en kristen.
.. men jeg klarte ødelegge det..
Hun hadde det veldig vanskelig og tenkte en del på hvordan hun kunne bli kvitt disse psykiske smertene. Det ble til at hun gjorde slik at hun fikk store, alvorlige astmaanfall, slo nevene i skoleskapene, kuttet opp armene..
Da jeg så hvor langt det hadde gått (det var vinter, og var derfor ikke lett å se armene hennes..)..(jeg prøver ikke å si at det ikke var min feil).. Jeg så at hun hadde prøvt å ta pulsåren på armen. Da sa det "STOPP"!
Jeg gikk til helsesøsteren (det var på ungd.skolen) og sa ALT. Jeg sa absolutt ALT hun hadde sagt til meg. Hvordan kunne jeg.. Den eneste hun virkeligt stolte på.. og jeg sa det videre..
.. Helsesøsteren tok kontakt med venninen min og gav henne et valg: "Enten sier du det til moren din, eller sier jeg det. Sammen skal vi hjelpe deg." Kaller vi det et valg forresten? ..Det var ikke dette jeg ville skulle skje.. Jeg ville bare at helsesøsteren skulle ha en samtale eller to med henne, ingen andre skulle bli blandet inn..
Venninen min valgte å si det selv til moren.. Det var begynnelsen på hjelpen hennes, slutten på vennskapet vårt..
Hun snakket aldri mer med meg.. Hun SNAKKET ikke til meg, hun SKREK til meg, skrek til hun begynte å gråte.. Jeg hadde virkelig ødelagt ALT. I løpet av en dag hadde min beste vennine som betydde så mye for meg, begynt å hate meg. Ja, jeg er klar over at "hate" er et sterkt ord, men hun hatet meg virkelig. Hadde noen sagt til meg "jeg hater deg" pga jeg ikke feks gjorde noe for dem (ja, veldig dårligt eksempel), hadde jeg ikke tatt meg nær av det. Men da min beste vennine så meg inn i øynene mine og sa "Jeg hater deg virkelig", da først fant jeg ut at det virkelig går an å hate noen..
Hun tok skrittet tilbake, og begynte å gå i andre miljø. Den eneste vi hører henne snakke om er sex og drikking.. Hun som var DEN brennende, herlige jenta.. Hun som kunne være irriterenes mye glad, er blitt en virkelig party-girl..
Og alt dette pga meg..
Etter dette gjorde hun alt hun kunne mot meg for å få meg til å knekke sammen. Ja, jeg vet veldig godt at jeg fortjente det! Hun hadde rett til å gjøre slik mot meg etter alt jeg hadde gjort mot henne. Jeg slet veldig og fikk store problem etter dette, problem ingen fikk vite om.
Etter hvert ble det så mye for meg at jeg begynte å skade meg selv. Men det pågikk i veldig liten tid, selv om det føltes som en evighet. Hun gikk til psykolog for å få hjelp, jeg gikk til forbønn.. Hun ble en party-girl, jeg en Jesus-Kvinne.. Hun som før ble kalt "solstrålen", har nå fått kallenavnet "sinnataggen"...
Hun ville ikke ha mer med verken meg eller andre kristne og gjøre, og hun "kastet Jesus på dør"..
Vi mistet en søster fordi jeg ville hjelpe..
anonym: du må kje klandra deg sjøl. du ville hjelpa... men d e kje allti så lett å veda koss du ska hjelpa elle ke du kan jær.. tanken din va goe.. å sjøl om hu e partyjenta nå, betyr kje d at himmelen sine porta e stengt for hu... andre kan vise na veien. dette e sikkert et dumt spørsmål... men har du prøvt å fortelle na keffor du gjorde d? å snakkt skikkele me na ittepå.. du gjorde d jo forde du va glae i na..
"å sjøl om hu e partyjenta nå, betyr kje d at himmelen sine porta e stengt for hu.." skriver du..
Nei, jeg er klar over det, men slik det ser ut nå, ser det ikke akkurat ut som om hun har noen planer om å gå på misjonshuset. Hun "kan" jo så vidt snakke med kristne folk..
Ja, jeg vet at Gud er stor, Han er allmektig, ingenting er umulig for Han, ja alt det der.. Men jeg må si at dette blir nok litt av et prosjekt.. Det er veldig tydelig hvem som har fått plass i hennes hjerte..
Ja, jeg har sagt VELDIG mange ganger at jeg er virkelig lei for at jeg gjorde det jeg gjorde, at jeg er redd for henne og gjorde det fordi jeg er glad i henne..
Jeg har prøvt det meste, både skriftlig og muntlig..
Sier jeg det til henne, kommer jeg hallveis og så begynner hun å skrike til meg å skjelle meg ut..
Skriver jeg feks en melding til henne, blir hun først sint på meg og skjeller meg ut, så går hun å viser meldingen til alle, for så å skjelle meg ut igjen, denne gang framføre alle andre..
..Jeg begynner virkelig å lure på om Gud faktisk klarer å forandre denne jenten..
eg fatte ke du meine.. d ser av å t utruligt håblaost ud.. men gus he gjort d før å kan jær d igjen ;)
"gus" har iallafall gjort masse gudd i mitt liv;P
Legg inn en kommentar